Stefarens navn lest av en million

Navnet til Christoffers stefar er nå lest av over en million norske Facebook-brukere.

Identifiserer stefaren: En million har nå lest navnet til
Christoffers stefar.

WOODBURY, PA. – To norske Facebook-sider har nå spredd navnet på stefaren til Christoffer Gjerstad Kihle til over en million nordmenn. For øyeblikket er det mest leste innlegget lest av 560 000, opplyser administratorene for Facebook-siden «Vi vil at media navngir 'Stefaren' i Christoffer-saken». Siden har rundt 3 500 «likes», men mange flere deler innlegg, slik at de vises til deres egen vennekrets.

Kampanjen for å nå en million startet 5. februar i år og tok en måned. Tidsskrift for presseetikk har samarbeidet med administratorene for Facebook-sidene, men har ikke noen direkte tilknytning til dem.

Håkon Boruds tapte ære

Kommentar. Håkon Borud har den siste tiden vært ute i hardt vær, etter at han forsvarte anonymisering av stefaren i Christoffer-saken med at forbrytelsen ikke skjedde på offentlig grunn. Han gjør et illsint forsøk på å redde sin tapte ære. 

Redaktør for lokalavisen Tønsbergs Blad Håkon Borud har i et par uker tatt på vei over hva som skrives i det nystartede Tidsskrift for presseetikk, som han barnslig nok insisterer på å omtale som «blogg». Etter at han ble hengt ut som en redaktør med pinlig dårlige argumenter i fire større regionaviser av mediekommentator Sven Egil Omdal, har han skrevet et rasende innlegg mot meg i fagbladet Journalisten.

Boruds tordentale er tilsynelatende et svar på min artikkel fra forrige uke i det samme fagbladet, der jeg forklarte hvorfor vi har valgt å offentliggjøre navnet til stefaren i Christoffer-saken. Boruds svar har imidlertid fint lite med mine argumenter å gjøre, og fremstår heller som et lærebokeksempel i usaklige forvrengninger, bruk av billige stråmannsteknikker og personangrep i nesten hver eneste setning.

For meg er Christoffer-saken en av mange kriminalsaker jeg har forholdt meg til, men en sak som gjennom sin vilkårlige beskyttelse av gjerningsmannen skiller seg fra mange andre. Begrunnelsen for at vi identifiserte stefaren har selvsagt ingenting med de stråmannsargumentene Borud dikter opp. Vi har redegjort svært grundig for våre vurderinger i dette tidsskriftet og i artikkelen min i Journalisten.

I stedet for å forklare hvorfor han mener at en gjerningsmann bør anonymiseres hvis forbrytelsen skjer på privat grunn, bruker Borud det meste av sin artikkel på å klage over at han ikke vet hvem jeg er. Kanskje heter jeg Ulrika, kanskje ikke, kanskje jobber jeg i en mediebedrift og har et annet navn i min egentlige jobb. Og hva så? Utgivelser av anonyme forfattere har en århundrelang og ærerik tradisjon i pressehistorien. Det som er interessant er argumentene i saken: Bør stefaren identifiseres? Hva er det som eventuelt gjør ham mer beskyttelsesverdig enn Hilda Festes drapsmann, Lommemannen og de Baneheia-dømte?

Til syvende og sist betyr det lite hva Borud mener i saken. Tidsskrift for presseetikk har i samarbeid med to Facebook-sider i skrivende stund spredd navnet på stefaren til mer enn 700 000 nordmenn. Vi var ikke opptatt av hva Håkon Borud holdt på med i Tønsberg. Det var Borud som meldte seg på i den debatten vi startet med sterke anklager mot oss, samtidig som han lanserte noen helt nye og oppsiktsvekkende begrunnelser for å holde navnet hemmelig. Disse utsagnene var så merkelige at vi fant grunn til å omtale dem. Og de fremstår fortsatt som like underlige etter Boruds håpløse forsøk på å forsvare seg mot den siste tidens kritikk.

Journalist på damejakt

Kommentar. Sven Egil Omdal har vært på damejakt i California. Han måtte komme tomhendt hjem, men har likevel verdifulle innsikter.

Sven Egil Omdal har en kommentartikkel i flere aviser i dag om sitt forsøk på å løse denne ukens pressemysterium: Hvem er det egentlig som er frekke nok til å beskylde norske redaktører for dobbeltmoral i Christoffer-saken og andre kriminalsaker? Omdal har lett etter skyldige damer i både Norge og Sverige, og visstnok også i California, men ikke funnet.

Artikkelen er likevel interessant fordi den på en redelig og prinsipiell måte tar opp vilkårligheten i hvem som anonymiseres og hvem som får bildet sitt på forsiden av VG. Blant eksemplene som jeg trakk frem i min artikkel i Journalisten forleden – og det er mange å velge blant – var Hilda Feste-saken.

En 19 år gammel mann, som i følge retten hadde mangelfulle intellektuelle evner, ble dømt til 19 års fengsel for voldtekt og drap på en 98-åring. VG var blant avisene som raskt identifiserte mannen, og på «trappemøtet» i avisen 5. desember i fjor begrunnet sjefredaktør Torry Pedersen det med at «det tilhører nasjonens kollektive historie å vite hvem som har begått en forbrytelse av dette kaliber.» Avisen har lang tradisjon for å gå foran med identifisering, slik avisen gjorde med «Lommemannen» Erik Andersen i august 2009, men har likevel ikke identifisert Christoffers stefar.

– Hvorfor er det berettiget å vite hva en 19 år gammel eldremorder heter, men ikke en 40 år gammel barnemishandler, spør Omdal.

Norske medier anonymiserer, eller identifiserer, etter kron-og-mynt-metoden. Har man først bestemt seg for noe, så tviholder man som oftest på det, selv om resultatet blir lite konsekvent sammenlignet med lignende kriminalsaker.

I den amerikanske og britiske pressen er det enklere: Gjerningspersoner i saker som har stor offentlig interesse blir identifisert. Slike saker som Christoffer-saken, som har fått en nesten ikonisk status i Norge gjennom åtte år som et symbol på den volden som rammer barn innenfor hjemmets fire vegger.

– Et konsekvent standpunkt kunne være ikke å navngi noen tiltalte eller dømte, men så konsekvente er ingen norske redaktører, påpeker Omdal.

Han oppfordrer de nevnte damene til å tre frem, men alt som skal til er at norske redaktører begynner å tenke selv.

– Innenfor ytringsfrihetens grenser

Det er ingen ting i veien for at sosiale medier identifiserer den straffedømte i Christoffer-saken, sier advokat Jon Wessel-Aas.

SAN FRANCISCO – I et intervju med Stavanger Aftenblad sier advokat og ekspert på medierett Jon Wessel-Aas at kampanjen for identifisering av stefaren til Christoffer Gjerstad Kihle på Facebook er lovlig:

– Hvis vi legger til grunn at stefaren er skyldig, ser dette ut til å være innenfor ytringsfrihetens grenser, sier han. Han synes heller ikke at det er noe i veien for at sosiale medier identifiserer den straffedømte i Christoffer-saken, selv om større medier ikke velger å ikke gjøre det, sier han til avisen.

Stefaren Kim Morten Larsen (40) ble funnet skyldig i å ha mishandlet Christoffer til døde og dømt til åtte års fengsel av Agder lagmannsrett i april 2009. Hans anke ble avvist av Høyesteretts ankeutvalg i juli 2009. I oktober samme år ble han innkalt til soning av dommen i Ringerike fengsel.

– Wessel-Aas har helt rett, og dette er velkjent stoff, sier redaktør for Tidsskrift for presseetikk Ulrika Pettersson i en kommentar.

Sletter truende kommentarer

På flere av Facebook-sidene, som har åpne kommentarfelt, har enkelte brukere fra tid til annen brukt sterke ord mot stefaren. Medieviteren «Mathias» er administrator for Facebook-siden Vi vil at media navngir «Stefaren» i Christoffer-saken:

– Innlegg som inneholder for sterk språkbruk eller som kan tolkes som trusler eller oppfordring til vold sletter vi så raskt vi oppdager dem. Folk er selv ansvarlige for sine egne ytringer, men vårt formål er bare at mannens navn og bilde skal gjengis i media, og truende innlegg hører ikke hjemme på siden vår. Enkelte trenger nok også å beskyttes mot seg selv, sier han.

Wessel-Aas mener det skal mye til for at ytringer om stefaren blir ulovlige:

– Når folk gir utrykk for hva man kunne tenke seg å gjøre av voldelige handlinger mot en person, er det subjektive meningsytringer, og det skal veldig mye til for at de blir straffbare. Da må de enten tolkes som konkrete trusler eller oppfordringer til vold. Men det er i utgangspunktet fullt lovlig å lufte sine tanker, sier han til Stavanger Aftenblad, og peker på at sosiale medier under Breivik-saken var fulle av ytringer om hva folk kunne tenke seg å gjøre med terroristen.

Vestfold Blad: – Stefaren burde vært navngitt

I en lederartikkel skriver Vestfold Blad at «Stefaren» i Christoffer-saken burde vært navngitt i media.

SAN FRANCISCO – I en lederartikkel i dag spør Vestfold Blad hva som skiller Christoffers drapsmann fra andre drapsmenn som blir navngitt i media.

– Bidrar medienes varsomhet overfor Christoffers stefar til at tabuer rundt vold i nære relasjoner opprettholdes, og til at terskelen for å melde fra blir for høy, spør avisen.

Vestfold Blad har foreløpig valgt å ikke navngi stefaren, men skriver at beslutningen kan bli endret i fremtiden.

– Det er med en litt vond smak i munnen at en samlet redaksjon i Vestfold Blad har valgt å ikke navngi Christoffer Gjerstad Kihles drapsmann, i en tid der vi er godt kjent med andre drapsmenns navn, skriver avisen.

Ada Sofie Austegard, leder for Stine Sofies Stiftelse og mor til en av jentene som ble drept i Baneheia-saken, sier til avisen at det var betryggende for henne at gjerningsmennene i Baneheia-drapet ble navngitt.

– For selve saken har det ikke betydning. Men det har kanskje det for menneskene i nærmiljøet, sier Austegard.

– Vi mener stefaren burde vært navngitt fra han først ble domfelt i saken, slik praksis har vært, og er, i liknende forbrytelser. Nå er det toget gått. Hadde media valgt en annen linje, ville vi unngått en situasjon der navnet blandes med hets langt utenfor varsomhetens medielandskap, konkluderer Vestfold Blad.

Christoffer-saken har offentlig interesse

Vi har valgt å identifisere «Stefaren» i Christoffer-saken fordi saken har stor offentlig interesse. Avgjørelsen bygger på en grundig presseetisk vurdering og på vanlig praksis for identifisering, og har presseetisk debatt og refleksjon som formål.

Undertegnede er redaktør for nettstedet Christoffer-saken i media, som er omtalt i Journalisten 14. februar, i forbindelse med at vi har publisert navnet til 40-åringen fra Sandefjord som er dømt for å ha mishandlet Christoffer Gjerstad Kihle til døde i 2005. I artikkelen hevder redaktør for lokalavisen Tønsbergs Blad Håkon Borud at vårt tidsskrift «handler om hevn, og slett ikke om å skape et bedre samfunn». Dette er sterke anklager fra en redaktør som kommer med svært spesielle og oppsiktsvekkende utsagn om Christoffer-saken i det samme intervjuet.

Presseetisk vurdering

Vårt nettbaserte tidsskrift Christoffer-saken i media er en pilotutgave av et kommende tidsskrift som vil ha tittelen Tidsskrift for presseetikk, og som utgis av en gruppe amerikanere med norsk/skandinavisk bakgrunn. Flere av oss har jobbet som journalister. Vi er en del av pressen og ikke en del av noe «folkekrav». Vi har aldeles ingen ting med «hevn» å gjøre, men har presseetisk debatt som fokus. Det trengs.

Vår dekning av medias behandling av Christoffer-saken, og vår beslutning om å publisere identiteten til «Stefaren», er basert på rettstilstanden i Norge og i USA, på en grundig presseetisk vurdering og på vanlig praksis for navngivelse av domfelte i straffesaker både i norske og amerikanske medier. Utslagsgivende for oss har vært at vi etter å studert dommen grundig og sammenlignet saken med en rekke andre kjente straffesaker, ikke har funnet noe som tilsier at det er noen grunn til å behandle «Stefaren» annerledes enn andre domfelte i svært kjente straffesaker med stor offentlig interesse (dvs. medieomtale). Vi har bl.a. sett hen til den begrunnelsen VG og Bernt Olufsen gav for å identifisere «Lommemannen» i august 2009. Vi konstaterer også at medier som Dagbladet, VG, Bergensavisen og andre var svært raske med å navngi bl.a. den 19 år gamle drapsmannen i Hilda Feste-saken nylig, en sak de fleste vil regne som en mindre kjent sak med betydelig større grunn til å anonymisere gjerningsmannen. Når man sammenligner medias omtale av Christoffer-saken med omtalen av andre straffesaker med like stor medieomtale, skiller Christoffer-saken seg ut gjennom at gjerningsmannen anonymiseres og uten noen åpenbar grunn. Vi har nå den merkelige situasjonen at både offeret i saken og en rekke pårørende regelmessig omtales med fullt navn i media, men ikke den domfelte hovedgjerningsmannen. Årsaken til denne forskjellsbehandlingen har vært et mysterium for både oss og mange avislesere i Norge, frem til Håkon Borud nå har kunnet opplyse oss alle.

Ikke offentlig interesse?

I intervjuet hevder Borud at årsaken til at hans avis ikke identifiserer «Stefaren» er at Christoffer-saken «ikke har offentlig interesse». Årsaken til at den ikke har offentlig interesse, i følge Borud, er at den «ikke skjedde i det offentlige rom», men på privat eiendom. Borud forteller oss at hvis forbrytelser skjer på offentlig grunn kan gjerningsmannen identifiseres i Tønsbergs Blad, men hvis den skjer på privat grunn, da må anonymisering til i hans avis. Altså: Hadde Christoffer blitt mishandlet til døde i en offentlig park, ville Tønsbergs Blad identifisert «Stefaren», i følge Borud.

Det er sjelden man er vitne til at en avisredaktør i en slik grad stiller en irrasjonell tankerekke til skue. De fleste andre norske medier synes å mene at Christoffer-saken har stor offentlig interesse. I fjor omtalte norske medier Christoffer-saken over 200 ganger, syv år etter at Christoffer ble mishandlet til døde av «Stefaren». I disse dager utgis en revidert utgave av Jon Gangdals bok Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, med et nytt kapittel om arven etter Christoffer av tidligere barneombud Reidar Hjermann. Alle unntatt Borud og Tønsbergs Blad har fått med seg at Christoffer-saken er en av de mest omtalte kriminalsakene i Norge gjennom de siste åtte årene.

Boruds skille mellom forbrytelse på offentlig grunn og forbrytelse på privat grunn er enda mer originalt. Borud hevder at de Baneheia-dømte kan omtales fordi forbrytelsen skjedde i det offentlige området Baneheia. Konsekvensen er at de Orderud-dømte nødvendigvis må anonymiseres fordi forbrytelsen skjedde på en privat eiendom. Vi tviler på at noen andre norske medier vil følge eksempelet til Tønsbergs Blad. Ville Tønsbergs Blad identifisert den nå 70 år gamle mannen som ble domfelt i Treholt-saken? Antagelig ikke, fordi forbrytelsene tildels foregikk i private leiligheter.

Dersom også andre norske medier har en like syltynn begrunnelse for å holde «Stefarens» identitet hemmelig som den Håkon Borud og resten av redaksjonen i Tønsbergs Blad har, at Christoffer-saken «ikke har offentlig interesse» fordi den skjedde på privat grunn, viser det at vår beslutning om å navngi «Stefaren» var en helt riktig beslutning. Vi er fornøyde med at vi kan bidra til et stort skritt fremover innen presseetisk refleksjon i Norge.
 
Ulrika Pettersson, redaktør for Tidsskrift for presseetikk

Artikkelen er også publisert i fagbladet Journalisten

– En riktig beslutning

Tidsskrift og Facebook-side har spredd navnet på «Stefaren» til Christoffer til en halv million mennesker.

SAN FRANCISCO – Tidsskrift for presseetikk har den siste uken fått stor oppmerksomhet i andre medier, etter at tidsskriftet identifiserte «Stefaren» i Christoffer-saken. Tidsskriftet gikk ut med navnet i 2012, men det var først i 2013 at tidsskriftet begynte å få høye lesertall og oppmerksomhet i andre medier.

– Vi har hatt 25 000 daglige lesere i perioder, forteller redaktør Ulrika Pettersson, som har bakgrunn som journalist i USA.

Facebook brukt til å spre navnet

Tidlig i 2013 begynte tidsskriftet å samarbeide med aktivister på Facebook. Medieviteren «Mathias» har startet to Facebook-sider for å spre navnet på «Stefaren» og få media til å bruke navnet. Han er fornøyd med hva de har fått til så langt:

– Jeg vil anta at vi har spredd navnet til en halv million mennesker basert på de sidestatistikkene vi har, konstaterer «Mathias».

Ulrika Pettersson forteller at medier som ikke vil identifisere «Stefaren» har drevet et hardkjør mot Tidsskrift for presseetikk og Facebook-sidene som navngir «Stefaren»:

– Reaksjonene viser at vår beslutning var helt riktig. For eksempel begrunnet Tønsbergs Blad sin manglende identifisering med at forbrytelsen skjedde på privat grunn. Det gjorde jo både Orderud-saken og til dels Treholt-saken også, så hvis dette er den begrunnelsen medier flest har for å anonymisere mannen, finnes det ikke noen saklig begrunnelse. Det er dette vi har hatt som utgangspunkt hele tiden, og redaktøren i Tønsbergs Blad bekreftet våre antagelser.

Pettersson har tidligere begrunnet offentliggjøringen i en lederartikkel og et intervju.

– Gikk av skaftet

Generalsekretær i Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold har fått hard kritikk for bombastiske uttalelser i saken. Bl.a. har han krevd at media ikke skal ha rett til å identifisere domfelte i straffesaker, stikk i strid med praksis i alle store medier i Norge hittil:

– Vi skal huske på at det er domstolene som skal dømme, og det er domstolene som har dømt. En folkedomstol skal vi ikke ha i dette landet, sier han.

– Kokkvold viser igjen hvor irrelevante og virkelighetsfjerne hans synspunkter er. Norge er ikke Hviterussland, og vil ikke bli det, selv om Kokkvold går av skaftet enda en gang, sier Pettersson.